Demografiske variable
Fødested: Stockholm
Kohort: 1942
Paritet: 1
Forventet gjenstående levetid: 20 år og 4 måneder

Turid Noack ble utfordret av Jørgen Carling. Turid Noack er forsker ved SSB, og er en av veteranene i det norske demografiske miljøet. Også hun har en lang fartstid i styret i Norsk demografisk forening.

Hvordan ble du demograf?

Interessen ble vakt i studietiden på institutt for sosiologi i Oslo. Professor Ørjar Øyen satte sin ære i å innvie oss i demografifaget. Han var en grundig og inspirerende foreleser som utmerket seg ved alltid å ha kontordøren åpen for sine studenter. Men at det kunne by seg en fremtid som demograf var temmelig fjernt. Det var ikke all verden vi lærte sammenlignet med dagens studietilbud. Resten kom til gjennom tilfeldigheter og praktisk arbeid. Jeg søkte jobb i Statistisk sentralbyrå da de for første gang skulle gjennomføre en større intervjuundersøkelse om fruktbarhet, Fruktbarhetsundersøkelsen 1977. Sosiologistudiet hadde lært meg mye om datainnsamling, men da vi senere skulle analysere dataene fra fruktbarhetsundersøkelsen ble det mye selvstudier for å sette analysene inn i et demografisk perspektiv. Siden undersøkelsen var en del av et omspennende internasjonalt samarbeid, World Fertility Surveys, ble det også muligheter for å la seg inspirere av analyser fra andre land.

Hva gjør du nå?

Jeg er forsker ved seksjon for demografi- og levekårsforskning i SSB. Der har vi etter hvert fått et tverrfaglig miljø som jeg setter stor pris. Vi er til en hver tid 15-20 personer, yngre som eldre som arbeider med så vel levekårsrelaterte som demografiske problemstillinger. I de senere årene er vi blitt flinkere til å bygge bro mellom de to tilnærmingene, og det er utvilsomt nyttig. Dessuten er det et raust miljø, der vi gjerne samarbeider og der det alltid er kompetente kollegaer å spørre til råds.

Mitt felt er primært familiedemografi og spesielt det som berører samlivsutviklingen. I de senere år har jeg blant annet studert stabiliteten i registrerte partnerskap, hvordan samboerskapene har utviklet seg over tid og dessuten sett på litt mer marginale ting, som kvinners valg av etternavn ved giftermål. I den analysen spør vi blant annet om det fortsatt er rimelig å tolke det som et likestillingsspørsmål. Eller har ekteskapets deinstitusjonalisering som den amerikanske familieforskeren Andrew Cherlin gjerne snakker om, gjort at motivasjonen for å beholde etternavn ved giftermål kan ha endret seg?

Som familiedemograf vil du dessuten alltid ha en jevn strøm av eksterne henvendelser fra presse og publikum. Den delen av jobben tar mye tid, mest fordi den er så uforutsigbar. Jeg ble tidlig klar over at det innen mitt fagfelt er mange myter ute og går. Dels skyldes det nok at de demografiske målene ikke alltid er like lette å forstå, og ofte også at vi trenger flere ulike mål for å få et godt bilde av familiemønsteret. Det er dette den tyske sosiologen Ulrick Beck har kalt statistikkens kubisme. Å bidra til at allmennhetens forståelse av våre familieliv blir mer korrekt synes jeg er en viktig del av jobben. Men lett er det ikke. Når du skal popularisere må du nødvendigvis svelge en del kameler, folk faller utrolig fort fra om det blir for mange tall og lange resonnementer. Nettopp når vi populariserer våre funn, kan det være godt å ha kollegaer i ryggen som en kan kommunisere med, og drøfte hvilke mulige nye trender vi nå ser.

Hvilken demograf skulle du gjerne sittet fast i heisen med? Hvorfor?

Et pent knippe av unge demografer. Så fikk ungdommen og jeg bruke tiden til å møtes over deres formelle utdanning og min praksis. Det har kommet til mange dyktige unge etterhvert. Tror kanskje at det hadde blitt et langt møte, jeg er litt tvilende til hvor gode de ville være til å få oss ut av heisen.

Hva er det mest spennende/mest interessante du har gjort som demograf? Hvorfor?

Utvilsomt feltarbeidet i forbindelse med de to store fruktbarhetsundersøkelsene, Fruktbarhetsundersøkelsen 1977 og Familie- og yrkesundersøkelsen 1988. Det lærte meg at det er et langt skritt fra kontorpulten og ut i virkeligheten. Spørsmål som fungerer utmerket når du tester dem ut på en kollega, kan være fullstendig ubrukelige til en bredere gruppe. Egentlig er det selvsagt, en forsker i SSB er lite representativ for den norske befolkningen, men det er fort gjort å glemme. I planleggingen av Fruktbarhetsundersøkelsen gikk også noen av våre ellers utmerkende rådgivere og fremstående representanter for norsk samfunnsvitenskap, i fella her.

Kan du anbefale en godbit fra den demografiske litteraturen?

Vi demografer blir ofte beskyldt for å være for deskriptive og legge for lite vekt på teoretiske tilnærminger. Med støtte i Stanley Lieberson og hans bok Making it count – the improvement of social research and theory vil jeg gjerne slå et slag for at vi bør fortsette å raffinere våre beskrivelser og gjøre det med stolthet. Lieberson sier blant annet at «One function of research is «simple» fact-finding – for example, what is the level of residential segregation between blacks and whites and/or has it changed in the past ten years? … There are those who look down on this activity, but their disdain is unwarranted. …. It is self-destructive for social scientists to denigrate such work on the grounds that it is atheoretical. Fact-finding of this nature can require great elegance and craftmanship, it is socially useful, and social scientists are uniquely skilled to accomplish it and interpret the results.»

Det interessante med Lieberson er at han er ingen utenfra kritiker, men selv en meget annerkjent kvantitativ og teoretisk samfunnsforsker.

Hvis du fikk 5 millioner til å gjøre et faglig arbeid, hva ville du brukt dem på?

Jeg har i tiltagende grad vært opptatt av at vi driver for lite metodetriangulering. Det er en rekke områder også innen demografien, hvor vår forståelse ville kunne øke betraktelig dersom vi fikk kvantitative og kvalitative analyser som utnyttet hverandres fortrinn på en konstruktiv måte. Men jeg mener bestemt at det burde skje under en felles paraply og i et tett samarbeid fra starten av. Mitt eget felt, de senere tiårs samlivsendringer, ville egne seg ypperlig for et slikt prosjekt. De kvalitative analysene måtte dessuten gjøres av noen som virkelig behersker dette. Å være et god kvalitativ forsker er kanskje enda vanskeligere enn å tilegne seg kvantitative metoder. Internasjonalt har jeg så smått sett tilløp til at en også bruker kvalitative tilnærminger i demografi. Dessuten er bruk av holdningsdata blitt langt vanligere i større surveys. Men denne type data bringer oss slik jeg ser det, bare et stykke på vei. Jeg er heller ikke altfor optimistisk til hva det er å hente ved å spørre om begrunnelser for demografisk atferd i slike studier. Ofte er det nok et sammensatt sett av faktorer som er utløsende, og noen begrunnelser er mer akseptable og lettere å presentere enn andre. Dessuten er det ikke gitt at begrunnelsene er de samme etter noen år som hva de var rundt valgtidspunktet.

Hvem utfordrer du videre? Hvorfor?

Siden demografene på universitetet og i SSB vanligvis er godt representert i foreningens styre og stell, vil jeg gjerne benytte anledningen til å utfordre en som ikke jobber på noen av disse stedene. Eli Fure ved Riksarkivet har doktorgrad i historisk demografi, og de historiske demografene har det alltid vært interessant å lytte til.