Torkild Hovde Lyngstad

Hvordan ble du demograf?

Jeg skulle slettes ikke bli demograf. De første årene av mitt studieliv skulle jeg bli IT-ekspert, og studerte ved NTNU. Jeg hadde hatt datamaskiner som hobby i ti år allerede, og likte spesielt godt å programmere (særlig 3D-grafikk i assembler på Commodore Amiga med Motorolas 68000-prosessor).Etter hvert forstod jeg at jeg ikke bare kunne studere teknikk, det ville bli for kjedelig. Jeg måtte også kunne bruke teknikken til noe, og jeg hoppet over til samfunnsvitenskap.

Tilfanget av problemstillinger innenfor demografi er enormt, og det grenser mot i praksis alle andre samfunnsvitenskaper, historie, medisin og matematikk/statistikk. På Universitetet i Oslo fantes et semesteremne i demografi. Dette tenkte jeg kunne passe godt sammen med sosiologi og informatikkbakgrunnen min. Undervisningen var den beste jeg hadde hatt som student, og det var lett å bli overbevist om at demografi var både interessant, utfordrende og fremtidsrettet. (Semesteremnet er videreført som en kursportefølje på Økonomisk institutt som kan tas av alle – uansett forkunnskaper!) Avgjørende var også at jeg fikk sommerjobb som forskningsassistent for Turid Noack i Statistisk sentralbyrå.

Etter semesteremnet tok jeg først hovedfag i sosiologi med spesialisering i demografi og videre til doktorgrad i demografi.

Hva gjør du nå?

 Jeg har blitt professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. I undervisningen bruker jeg gjerne demografiske eksempler for å gjøre intetanende studenter oppmerksom på demografifaget. Jeg jobber i hovedsak med familiedemografiske problemstillinger, men repertoaret har jeg utvidet noe. 

Akkurat i dag arbeider jeg for eksempel med et manus om samlivsinngåelse og kriminalitet. De siste årene har jeg jobbet mye med familiedanning og kriminalitet sammen med min gode kollega i Statistisk sentralbyrå, kriminologen Torbjørn Skardhamar. Koblingen mellom kriminalitet og demografiske forhold har fått mye oppmerksomhet i andre land (og især i USA), men lite i Norge og Europa for øvrig.

Hvilken demograf skulle du gjerne sittet fast i heisen med? Hvorfor?

Jeg er ofte redd for å bli sittende fast i heisen, så det må være en rolig person som evner å holde hodet kaldt i en vanskelig situasjon. Kanskje Nico Keilman?

Han er jo, som de fleste nederlendere, høy og tynn, og kan dermed sikkert lettere klatre ut av heisen om det er en glipp i døra. Dessuten tar han heisen opp i Eilert Sundts hus nesten hver dag og har mest sannsynlig erfaring med heis-stopp.

Hva er det mest spennende/mest interessante du har gjort som demograf? Hvorfor?

Som demograf har jeg gjort mange interessante ting. Jeg har jobbet mye med samliv,  især samlivsbrudd og konsekvenser av samlivsendringer. Familieendringene i vesten (som ser ut til å spre seg til enda flere land) er dyptgripende samfunnsendringer som fortjener mye oppmerksomhet.

Det arbeidet som har den største «wow»-faktoren hos publikum er erfaringen jeg deler med min utfordrer i stafetten, Henrik Urdal. Jeg tilbrakte nemlig også et år i FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia og jobbet med å kartlegge konsekvensene av krigen i Bosnia-Herzegovina.

Holdningen til forsker bør vel uansett være at «the best is yet to come»…

Kan du anbefale en godbit fra den demografiske litteraturen?

En artikkel jeg alltid har sett på som en godbit er Sheila Ryan Johanssons artikkel fra 1987, «Status Anxiety and Demographic Contraction of Privileged Populations», publisert i Population and Development Review. Den handler om fruktbarheten blant elitene i europeiske stater på 1600- og 1700-tallet.

Jeg håper at vi en gang får forsøkt å koble sammen Folkeregisteret med eldre folketellingsdata. Det kan gi historiskere, demografer og sosiologer et grunnlag for veldig spennende samarbeid.

Hvis du fikk 5 millioner til å gjøre et faglig arbeid, hva ville du brukt dem på?

Her kunne jeg svart med å si at jeg ville forske på et bestemt tema. I stedet velger jeg å bruke pengene til å legge til rette for demografisk forskning på mange ulike tema.

Demografifaget er som regel for lite til å fortjene et eget institutt på universitetene. Noen stater har opprettet frittstående forskningsinstitutter som har et nasjonalt ansvar for demografifaget: Nederland har NIDI, Frankrike har INED og Østerrike har Vienna Institute for Demography. På amerikanske universiteter er demografien gjerne organisert som et «population center» som i tur sorterer under et institutt, som regel for sosiologi.

I Norge har vi mye samfunnsvitenskapelig forskning, og mange gode demografer. Men vi har intet «population center»! De 5 millionene ville jeg brukt til å starte et slikt forskningssenter ved Universitetet i Oslo. Studietilbudet i demografi og faste stillinger i demografi kunne tilhørt dette senteret. I tillegg kunne man for eksempel ansatt flere personer med andre tilknytninger til faget i bistillinger, og hatt råd til å ansette noen doktorgradstipendiater.

Hvem utfordrer du videre? Hvorfor?

Jeg utfordrer herved min gode kollega Astri Syse på NOVA (et sted med hvor for få er medlemmer i NDF). Astri og jeg har hatt en utmerket samarbeid over flere år om spørsmål i skjæringspunktet mellom familiesosiologi og kreftepidemiologi.