Demografi, eller befolkningslære, er studiet av menneskelige befolkninger, deres størrelse, sammensetning og vekst. Ordet har sitt opphav i de to greske ordene demos (folk) og graphein (å tegne eller beskrive). Demografifaget er dominert av en kvantitativ eller tallmessig tilnærmingsmåte. En viktig del av faget er derfor innhenting, bearbeiding og analyse av befolkningsstatistikk. Demografer søker også å forklare sammenhengen mellom befolkningsutvikling og økonomiske, sosiale og politiske sider ved samfunnsutviklingen, gjennom såkalte sosiodemografiske studier.

Demografer er opptatt av både befolkningens tilstand eller sammensetning, og dens utvikling over tid. Med befolkningens tilstand, menes først og fremst dens størrelse, kjønns- og alderssammensetning. I tillegg kan man beskrive befolkningens sammensetning ut fra variable som sivilstand, familie- eller husholdningstilhørighet, statsborgerskap og fødeland.

Befolkningen endrer seg gjennom en rekke såkalte demografiske begivenheter. De viktigste demografiske begivenhetene er fødsel, død og migrasjon (flytting). Fødsler og innflyttinger bidrar til befolkningens vekst, mens dødsfall og utflyttinger virker i motsatt retning. Disse prosessene påvirker ikke bare befolkningens størrelse, men også dens sammensetning. Andre demografiske begivenheter er samlivsinngåelse og -oppløsning, giftermål, skilsmisse og skifte av statsborgerskap.

Demografiske begivenheter må alltid studeres over tid, og all demografi er således historie. Historisk demografi er en egen del av faget som i hovedsak driver befolkningsstudier av tiden før det ble produsert systematisk befolkningsstatistikk. Mye av dette arbeidet baserer seg på kirkebøker og andre datakilder for små befolkningsgrupper. Et sentralt element i historisk demografi er den såkalte demografiske overgang. Dette er et utviklingsmønster som har vært typisk for mange samfunn. Fra et utgangspunkt med høy dødelighet og høy fruktbarhet har det først skjedd et fall i dødeligheten og deretter i fruktbarheten. Før både dødeligheten og fruktbarheten stabiliserer seg på et lavt nivå er det et fødselsoverskudd som gir en betydelig befolkningsvekst. Mange utviklingsland befant seg i denne fasen på 1960- og 1970-tallet, og verden opplevde da den raskeste befolkningsveksten noensinne (ca 2% pr år).

Demografer er spesielt opptatt av hvordan ulike sosiale, økonomiske og politiske sider ved samfunnsutviklingen påvirker og påvirkes av demografiske begivenheter. økt velstand i samfunnet har for eksempel bidratt til økt levealder. Den økte levealderen på sin side har imidlertid bidratt til å øke andelen pensjonister i befolkningen, og dette kan få konsekvenser for velstandsutviklingen. Slike komplekse sammenhenger finner man også i forhold til utviklingen av fruktbarhet, flyttemønstre og samlivsformer.

Ved siden av materielle forhold er normer og verdier viktige for å forklare demografisk utvikling. Et fall i fruktbarheten slik vi hadde i Norge i forrige århundre og i mange utviklingsland i dag, er for eksempel avhengig av folks holdninger til det å aktivt påvirke sin egen fruktbarhet gjennom prevensjon.

En viktig utfordring i sosiodemografiske studier er å skille mellom årsak og virkning. Var det slik at kvinner på 1970-tallet fikk stadig færre barn fordi de i økende grad var yrkesaktive, eller var de i økende grad yrkesaktive fordi de fikk stadig færre barn og dermed lettere kunne ta seg arbeid utenfor hjemmet, eller fikk de kanskje med vilje færre barn slik at de kunne bli mer yrkesaktive?

Studier av sammenhengen mellom politiske forhold og befolkningsutvikling omfatter analysen av befolkningspolitikk. Dette er politiske tiltak som har til hensikt å påvirke befolkningsutviklingen. Demografer har blant annet vært opptatt av hvilke konsekvenser ettbarnspolitikken i Kina har hatt.

På globalt nivå er demografer blant annet opptatt av balansen mellom befolkning og ressurser. Demografer utarbeider prognoser for veksten i verdens folkemengde, og sammen med økonomer, biologer og andre forsøker de å finne ut hvilke konsekvenser befolkningsveksten vil få.

Demografifaget domineres som sagt av en kvantitativ tilnærmingsmåte, dvs bruk av tall og statistikk. For å gi tallmessige beskrivelser av befolkningen og dens utvikling har demografer utviklet en rekke statistiske mål. Summarisk fødselsrate og summarisk dødsrate angir henholdsvis antall fødsler og dødsfall pr 1000 personer i middelfolkemengden. Middelfolkemengden er gjennomsnittet av folketallet ved begynnelsen og slutten av året. Andre viktige mål på fruktbarhet og dødelighet er samlet fruktbarhetstall og forventet levealder ved fødselen.

Demografifaget er forholdsvis ungt sammenlignet med andre samfunnsvitenskapelige fag, og det er få mennesker i verden som har en ren demografisk utdannelse. Mange av dem som kaller seg demografer er økonomer, sosiologer, samfunnsgeografer, historikere eller medisinere som har spesialisert seg på befolkningsspørsmål.

I Norge er det to professorater i demografi på Økonomisk Institutt ved Universitetet i Oslo, der det også undervises i demografi. Det drives også demografisk forskning og undervisning innenfor andre fag ved UiO og ved andre universiteter, og demografisk forskning foregår også ved forskningsinstitusjoner utenfor universitetene. Statistisk sentralbyrå har en egen seksjon for demografi og levekårsforskning, i tillegg til seksjon for befolkningsstatistikk, som produserer det meste av norsk statistikk om demografiske forhold.